Veien til Rio

OL/Paralympics i Rio var et eventyr! Birgitte Reitan og Steffi red for det norske laget.

Her er min historie om veien til Rio. Denne historien fikk jeg også fortelle på seminar for gründere i Oslo i 2017.

Høsten 2014 tok en av oppstallørene på Østern kontakt med meg. Ingeborg Simensen er Chef d'equipe/lagleder for det norske para landslaget, og hun hadde en rytter, Birgitte Reitan, som trengte å komme i et bedre opplegg, og tenkte at Østern som stall og meg som trener kunne hjelpe denne rytteren videre. Jeg hadde ingen erfaring med handicappede ryttere, og Birgitte rir i klassen for rytterne med sterkest handicap. Hun veier ca 20 kilo, sitter i rullestol, og har en stor utfordring med at bena er misformede, og ryggsøylen er over 110 grader skjev og vridd som et DNA molekyl, så det er vanskelig å plassere henne i salen.

Jeg var kjempeglad for denne utfordringen. Para ridning og vanlig dressurridning er akkurat det samme, så må rytteren klare å ri hesten godt på tross av sitt handicap. I 2014 hadde Birgitte seilet inn på landslaget, vunnet NM, vunnet Nordisk mesterskap, og deltatt i VM.

I 2015 sesongen hadde vi fokus på NM, Nordisk i Danmark og EM i Frankrike, Vi reiste Europa rundt, og sesongen til Birgitte endte med seier i Norgesmesterskapet, tre sølv i Nordisk, og en individuell 10. plass i EM, Birgitte er en fantastisk person, målrettet, alltid blid, og en vinnerskalle!! Vi så at etter å ha fått det maksimale ut av hennes hest Sno så måtte vi tenke nytt i forhold til hest. Det var helt klart at denne hesten ikke kunne få henne på medaljeplass i EM, VM eller OL, og jakten på en bedre hest var i gang. Som Birgitte sier: Jeg drar ikke til EM for å bli nummer 10! Utfordringen var bare det at Birgitte har ekstrem høydeskrekk, og syns det var mer enn høyt nok å sitte oppe i luften på en liten hest... Så nå skulle vi finne en ny hest, som var god nok, og snill nok, som kunne tåle en rytter uten ben å ri med, og som var så flink at de rakk å kvalifisere seg til OL i  løpet av våren 2016. Vi hadde ikke lang tid på oss! Som regel tar det minst et år å ri deg inn på en ny hest, men så mye tid hadde vi ikke.

2015 markerte også et veiskille for meg. Det var på tide å velge mellom å være trener på fulltid, eller å fortsette med å være leder for Østern Brug Ridesenter; Det ble vanskelig å kombinere de to med såpass mye reising og konkurreing utenlands. Vi så også at for å kunne ha en ideell OL sesong med alt det innebar av reising, kvalifisering, og selve OL/Paralympics hvor vi var borte i 4 uker, så lot ikke de to jobbene seg kombinere.

Så når 2016 sto klart var jeg gründer på egne ben, Birgitte hadde fått leaset en av de beste hestene på det danske para landslaget, og vi hadde foran oss en vår sesong med OL kvalifisering og uttak av det laget som skulle få reise til Rio.

Birgitte måtte legge seg i hardtrening for å få den nye hesten til å samarbeide. De var ikke enige. Hesten sto stille på midten av ridebanen og ville ikke gå, Birgitte syns hesten var stor og skummel og at den gikk alt for fort (den gikk veeeeldig sakte), og vi hadde en utfordring med at den nye hesten hadde større bevegelser enn den forrige, så Birgitte fikk en veldig begvegelse i hodet og nakke når hun red.

Etter en vintersesong hvor vi hadde reist på et par nasjonale stevner og det hadde gått så-der var vi klare for første kvalifisseringsstevne til OL, i Varegeem i Belgia i slutten av april. Vi var veldig spente på hvordan de utenlandske dommerne kom til å gi poeng. Var jobben vi hadde lagt ned god nok, eller kom det til å bli en skikkelig flopp?

Stevnet i Belgia gikk fint. Mye bedre enn vi hadde håpet på, men likevel ikke bra nok i forhold til målsetning på resultat og i forhold til hvor vi ville være for å være ganske sikre på en plass til Rio. Norge endte som nummer 3 i nasjonscupen som hadde 16 lag, og det var 29 land representert på stevnet. De andre tre rytterne på laget Ann Cathrin Lübbe, Jens Lasse Dokkan og Tonje Lundquist red også godt, men med fremdeles mye å gå på. Tonje var den siste som hadde kommet med på laget, hun hadde virkelig stått på og kjempet for å kunne få plassen på bekostning av en mer rutinert rytter. Tonje var også den av hele laget som presterte best, og vi så at hun ikke hadde så langt opp til verdenseneren i sin klasse, belgiske Michelle George. Tonje var virkelig på gang! Vi var fornøyde med turen, men Birgitte hadde stadig større utfordringer med nakken, jo bedre hesten gikk, jo større bevegelser fikk Birgitte, og hun ble svimmel og fikk dobbeltsyn når hun red. Det som var det viktigste med Belgia turen var at resultatene var gode nok til at hest og rytter var kvalifiserte sammen til å ri OL.

De norske hestene fikk en liten pause i Danmark før neste kvalifiseringsstevne i Mannheim i Tyskland i begynnelsen av mai. Dette stevnet var uttaksstevne til Rio. Presterte man ikke her så var nok løpet for å få være med på laget kjørt. Her var igjen Tonje Lundquist beste norske rytter, og vi så at med noen flere måneder med trening, og spissing av formen frem til OL så kom dette til å bli veldig spennende! Kanskje hun kunne utfordre verdenseneren?! Ann Cathrin Lübbe presterte også godt, i hennes klasse var nivået jevnt i toppen, og de var flere som kunne ligge helt på topp. Både hennes og Jens Lasse Dokkan sin form og prestasjoner var veldig stabile, og med deres enorme mesterskapsrutine så seilet de opp som klare kandidater til laget til Rio. På dette stevnet ble Norge også nummer tre i nasjonscupen. Veldig bra, med mange andre sterke lag bak oss på lista.

I Mannheim var Birgitte superfokusert, og vinnerinstinktet på topp! Hesten var klar, og birgitte gutset på for å kunne ri maks av det hun kunne klare. Programmet første konkurransedag begynte fint, så mot slutten så vi at det var noe som skjedde. Birgitte klarte ikke å holde i tøylene, hun måtte holde seg fast i salen, og hesten gikk siste delen av programmet på egenhånd! Vi som sto på sidelinjen var klare til å gå inn på banen og avbryte programmet, men de kom seg helt i mål. Vi løp inn på banen, Ingeborg lagleder løftet en gråtende Birgitte av hesten, jeg tok med meg hesten Steffi, og på vei ut av banen ble jeg og hesten geleidet videre til dopingkontroll uten å få høre mer om hva som hadde skjedd. Utrolig nok ble ikke poengene til programmet så værst, forholdene tatt i betraktning! Birgitte gråter aldri (!!) så vi visste at noe hadde skjedd under rittet. Bevegelsen i nakken til Birgitte hadde blitt for stor så hun hadde mistet kontroll over hodet og ikke klart å løfte det opp igjen, det hadde svartnet for henne, og hun var redd for at nakken hadde knekt! Etter sjekk hos lege og fysio var nakken og hodet likevel ok, og Birgitte fikk klarsignal til å ri konkurranse de neste to dagene også. Formen var skral, men det var uttaksstevne til OL. Red hun ikke de neste to dagene var løpet kjørt.

Teamet(norsk og dansk fysio, hestepassere, lagleder, familie og representanter fra Olympiatoppen) klarte å lage en nakkekrage som fungerte, uten denne var det uaktuelt for Birgitte å ri. Kragen fungerte ok, Birgitte fikk konkurrert de to neste dagene, og den siste dagen ble det til og med en plassering. Resultatene var godkjent, forholdene tatt i betraktning, men var det godt nok til å få en plass på laget til Rio?

Vel hjemme fikk Birgitte beskjed av legen at hun hadde fått både nakkesleng og hjernerystelse, og ridning før hun var frisk var uaktualt. I tillegg måtte vi få på plass en ordentlig nakkekrageløsning, ellers var ridekarrieren over.

30. mai var OL uttaket klart. Birgitte var med på laget! Nå gjaldt det å få henne frisk. Jeg og Kimberly, Birgittes hestepasser, sørget for å holde hesten i toppform mens vi ventet på at Birgitte ble klar for å ri. Det varte og rakk. Birgitte måtte stå over NM i Kristiansand i slutten av juni. NRK hadde avtalt å komme ned og lage en sak fra Kristiansand om OL, alt måtte avlyses. September nærmet seg stadig, og vi ventet.

Til slutt fikk Birgitte klarsignal av legen til å ri. Vi satte i gang med boot-camp. Og vi merket at OL er noe annet enn et vanlig mesterskap. Birgitte ble intervjuet av VG, Dagbladet, Aftenposten, NRK, av hesteblader og dameblader og handicapnytt! Vi var på direktesendt God Sommer Norge på TV2 i beste sendetid!

Den siste måneden før avreise måtte hestene stå i hjemmekarantene. Dette var ikke mulig på en så stor stall som Steffi sto på, så etter landslagssamling i Fredrikshavn den første helgen i august reiste vi videre til Ann Cathrin Lübbe som holdt til sør i Danmark. Der sto også Jens Lasse, og dermed var tre av landslagshestene samlet for hjemmekarantene.

På sommeren fikk vi en uventet beskjed. Tonje Lundquists hest hadde blitt alvolrlig skadet, og måtte avlives. Det var tungt for oss andre, de hadde så veldig fortjent plassen sin på laget, og de var i sitt livs form. Det var veldig dramatisk. Og også så skremmende å få en påminnelse om hvor kort veien er fra suksess og fremgang i hestesporten til å ikke være noe. Som Tonje sa: uten hest er jeg bare en halt, giktisk dame.

De siste forberedelsene til Rio var i gang. Jeg fløy mellom Oslo, Danmark og Molde, og når jeg ikke var i Danmark fikk Birgitte kyndig hjelp av Ann Cathrin og hennes team.

Folk spurte: gleder du deg til å reise? Men for oss var det er veldig fokus på at vi hadde en jobb å gjøre, hestene skulle først ut og fly, de skulle komme hele frem, tåle varmen og forholdene der nede, gå gjennom vetsjekk, prestere, og så når det hele var over og vi hadde klart oss var nok tiden inne til å glede seg over det vi hadde fått vært med på!

Steffi hadde hele våren trenet kondisjon i tillegg til den vanlige ridetekniske treningen for å bedre tåle den lange reisen. Reisen gikk fantastisk, alle de norske hestene var i toppform og klarte varmen veldig bra. Alle de norske hestene gikk gjennom vet sjekk på første inspeksjon. Stemningen i laget var bra, rytterne og hestene var flinke, selv om man blir preget av stundens alvor når man skal inn og ri OL! Ann Cathrin Lübbe vant sin første klasse, vant neste klasse og fikk gull, og endte knepent på andreplass i kürfinalen og fikk sølv. Det norske laget endte på en individuell 13. plass.

Birgitte og Steffi red til fine prosenter, men som førstereis i et OL er det vanskelig å nå helt opp til de aller beste i verden, i en stor klasse. Å være med på et OL er noe helt spesielt, og nå er både Birgitte og resten av oss i teamet veldig mye bedre forberedt til forhåpentligvis neste gang.

Vi hadde fantastiske dager i Rio! Det er så klart spesielt å være på stevne i 3 uker, og bo og være sammen med de samme menneskene så lenge. Det er også ekstra spesielt når man skal prestere og nerver er inne i bildet, det er mange ting å ta hensyn til.

Rio var så absolutt en fantastisk reise, minner for livet og lærdom for livet! OL/Paralympics er noe helt spesielt, med alle idrettene samlet, ikke bare hester som i VM og EM. Arrangementet var fantastisk, og jeg har virkelig fått være med på noe som bare noen få mennesker får oppleve i løpet av sitt liv!

 Det er ikke bare det å være flink rytter, trener og ha en god hest, og så kommer du til OL. Para landslaget har en lang tradisjon for gode resultater, de har en vinnerkultur.

Laget har satt spilleregler som legger til grunn for at laget skal fungere på best mulig måte, og dermed kunne prestere best. Tankeggangen er: hva kan vi gjøre for å være bedre enn alle andre? De andre lagene er også "verdens beste" med sinnsykt gode hester. Selv om ridning er en individuell sport er laget viktig for å optimalisere prestasjonen. Man blir bedre av å ha et godt team rundt seg. I tillegg når man snakker om kvalifisering til de store mesterskapene er det lettere å kvalifisere seg via lag kvalifisering enn å kvalifisere seg individuelt. Er man dermed med på å lage laget bedre har man større sjanser for å være med selv.

Paralandslaget - Dreamteam - har en visjon: "Vi skal ha det gøy, trene som best, og vinne mest"

Rytterne skal opptre som et godt forbilde i sin idrett, rytteren skal sette hesten først. Rytteren skal holde seg selv og hesten sin i fysisk god form, og man skal streve etter en sportslig opptreden og Fair Play. Det er et felles ansvar å gjøre hverandre gode.

Å jobbe med para-gjengen er fantastisk. Det står så stor respekt i det de gjør til tross for sine utfordringer. Å se hvor godt de klarer å ri til tross for sine handicap, bedre enn veldig veldig mange funksjonsfriske ryttere.

OL i Rio har gitt lærdom og minner for livet, nå i 2019 er det norske paralandslaget igjen igang med kvalifisering til OL, som går i Tokyo 2020. Uten meg og Birgitte denne gang, men vi satser på å komme sterkere tilbake til Paris 2024!